Er du A, B eller C-kunstner?

Rangering av kunstnere og kunsten i kategorier som A, B og C har vært en utmerket måte å ta ned noen kunstnere på mens man løfter opp andre, innenfor et gitt kunstideal.

Kvalitet er selvfølgelig viktig i skapende og utøvende arbeid, men hvem skal bestemme premissene for hva som er kvalitet og hva som ikke er det? Dette er den evige debatten vi aldri kommer til en konklusjon på, fordi opplevelsen av kunsten er individuell for mottageren, og fordi tidsånden konstant utvikles og endres. Noen vil elske utrykket ditt, andre vil hate det, og andre igjen stiller seg bare likegyldig til det. Det vil finnes alle nyanser i landskapet mellom disse tre grunnleggende posisjoner.

Anmeldelser og omtale i mediene kan gi både anerkjennelse og inntekter til deg som kunstner. Et faglig smakshierarki kunsten din skal rangeres innenfor kan derfor bli psykologisk og følelsesmessig krevende, hvis du føler deg fanget av det.

Jeg kan bruke mitt eget felt som vokalkunstner som eksempel.
Jazzmusikk har sin opprinnelse i USA, der kvinnelige jazzvokalister som Ella Fitzgerald, Dee Dee Bridgewater og Rachelle Ferrell spenner over en stor tidsepoke, men har den kraftfulle og dypt emosjonelt forankrede vokale formidlingen felles.

På veien over havet forsvant dette idealet og ble erstattet av et teknisk vokalideal som helst skulle være strippet for emosjonelle uttrykk. Den klare, tekniske fremførelsen uten emosjonell formidling ble det Nord-Europeiske idealet, og dette ble et grunnpremiss for mange vokalister innen jazz og eksperimentelle vokale stilarter. I videreutviklingen har dette musikkfeltet også skapt de mer eksperimentelle vokale stilarter i moderne tid, i partnerskap med inspirasjoner fra kunstmusikken.

For meg som vokalist ville det være et umulig ideal å følge. Jeg henter inspirasjon fra mange ulike vokale stilarter i mitt kunstneriske arbeid, og eksperimentell vokaljazz er en av dem. 
Jeg opplever at kontakten med både det musikalske materialet og publikum oppstår i en nyansert og rik emosjonell formidling sammen med vokalteknikken, og har gjort det til en kunstart å forene disse to aspektene i enhver formidling. Uten denne formidlingsdyben ville vokalt arbeid ikke vært så interessant for meg.

Anerkjennelse i en annen tid
Kunsthistorien er fylt av kunstnere innen mange ulike uttrykk som har fått sin anerkjennelse sent i livet eller etter sin død, og som i egen samtid har måttet kjempe mot tidens fordommer og det aksepterte kunstsyn.
Det ligger i kunstens ånd å skulle lytte bak de fastsatte konvensjoner og inn i fremtiden. Selv et uttalt nyskapende kunstsyn som til enhver tid skal bryte med konvensjoner kan bli sittende fastspent i seg selv. Nyskapende for nyskapingens skyld er jo heller ikke en garanti for kunstnerisk kvalitet.

Inntekt og anerkjennelse
Disse to størrelsene er tett forbundet, og kan derfor bli sammenblandet for deg som kunstner. Mange er ikke bevisst nok på når man søker hva. Metodene du kan bruke for å nå direkte ut til de som liker det du skaper er grundig beskrevet i boken Lev av talentene dine.

Anerkjennelse får du gjennom omtale og intervjuer i mediene, og gjennom anmeldelser i de samme mediene samt på blogger. Det kommer selvfølgelig også inntekter fra omtale og intervjuer, men i denne artikkelen handler det om bevisstgjøring av når du søker hva.

Hvis du trenger større anerkjennelse, så merk godt etter hvem du ønsker å få den fra.
Gir god omtale i mediene deg større selvtillit i arbeidet ditt? Eller handler det om at andre kunstnere på samme felt ser omtalen av ditt arbeid? Er det fagutvalget i kulturfondene du vil skal se hvor dyktig du er? Handler det om at noen som kan gi deg oppdrag leser omtalen, eller er det det store publikummet som deretter vil kjøpe billetter, bøker eller kunstverk fra deg du ønsker å nå? Bli helt klar på hva du søker omtale for, før du kontakter mediene for å få beskrevet og omtalt prosjektene dine. Det vil gi deg muligheten til å jobbe mer presist.

Som du kanskje har sett, bruker jeg mye referanser fra publikum og lesere både som sangeren Sonia Loinsworth og i prosjektet Lev av talentene dine.
Grunnen til det er at til syvende og sist er det publikum som kommer til mine konserter, og det er kunstnere og kreative gründere som leser boken. For meg er det derfor meste interessant hva “brukerne” mener, og jeg legger tilbakemeldingene inn som referanser. Direkte kommunikasjon med publikum og lesere er det som gir meg tilbakemeldingene jeg trenger både i form av anerkjennelse og økonomi, for å kunne fortsette. Det er selvfølgelig hyggelig med medieomtale, men det kommer som et krydder i tillegg. Dette er mine rammer for anerkjennelse.

Hva er dine rammer for anerkjennelse?
Noen får lett mikrofon i mediene, og har derfor enkel tilgang til det. Spørsmålet du må stille deg blir da: Skal du kun ha omtale av arbeidet ditt, eller vil du ut og mene mye og være en "go-to" ekspert eller rikssynser? Vil du by på ditt privatliv og la historiene derfra fenge ditt mediepublikum? Eller liker du bedre å operere under radaren, og tiltrekke deg de mottagerne som fascineres av arbeidet ditt gjennom markedsføring i sosiale medier, nyhetsbrev og jungeltelegrafen?

En øvelse: Når du trenger anerkjennelse, så sett deg ned med meditasjon og deretter skriving.

Still deg følgende spørsmål:
- Hvem ønsker jeg anerkjennelse på mitt kunstneriske arbeid fra?
- Hvorfor?
- Hva ønsker jeg at vedkommende skal si til meg?
Skriv ned helt konkrete setninger som hvis de kommer fra vedkommende vil gi deg anerkjennelsen du føler at du behøver. Når du har disse klart, så still deg følgende spørsmål:
- Hvem andre kan gi meg den samme anerkjennelsen på mitt arbeid?

Poenget her er hvordan det føles og oppleves.
Arbeid med dette til du finner noen du føler deg trygg på som kan gi deg den anerkjennelsen du trenger for å bygge selvtilliten du trenger til å fortsette. Dette kan være en person som er mentor elle veileder for deg i arbeidet ditt, men ikke nødvendigvis. Det du gjør er å beskytte deg selv følelsesmessig på et dypt nivå, uten å bygge opp et sterkt forsvar, men slik at du blir selvivaretagende og selvstendig i din kunstneriske prosess. Ved å gi slipp på behovet for anerkjennelse i mediene, bestemte kretser, eller projisere usikkerheten og frykten for ikke å være god nok ut på gallerier, festivaler og kulturfond, får du større frihet..
Hvis du får kulturmidler til et prosjekt eller bookes inn til de allerede organiserte sammenhengene, så er det strålende! Hvis ikke, skaper du din egen direkte kontakt med publikummet/kjøperne/leserne dine, og arbeider videre med kunsten din.

Du skal fortsette å gå etter omtale, intervjuer og publisitet av kunsten din, men det er et helt annet brettspill hvis du kobler ditt behov for anerkjennelse fra disse mediene, og sørger for å ivareta det behovet på andre måter. Du vil da kunne arbeide mer strategisk og smartere med din PR-profilering.

Er du A, B eller C-kunstner?
Hvis du har en grunnleggende kvalitetssans innenfor ditt felt, er du den beste dommeren over det. Det er bare du som kan gi deg selv tillatelse til å arbeide videre med kunsten din, og til å finne måter å få den ut til dine mottagere på som gjør at du kan leve av den.

Å være profesjonell kunstner er i global forstand et gigantisk privilegium. Jeg vil derfor anbefale deg å ikke la noen andre bli dommer over det du skaper.

Å være A-kunstner gjennom å produsere ypperste kvalitet i hvert eneste skapende eller utøvende punkt gjennom et helt liv, er en farefull ferd. Du kan ikke være strålende og fantastisk hver eneste gang. Det vil kunne tangere utbrenthet, eller verre. Noen ganger skal det mengdetrening til, med hundrevis av gjentagelser som langsomt løfter eget ferdighetsnivå, både teknisk og uttrykksmessig.

Jeg spiller mange konserter for små barn.
De inneholder ikke det aller høyeste kunstneriske nivået jeg kan prestere i hver eneste forestilling, men det er jevnt høy kvalitet på alle forestillingene. Jeg får lagt inn store porsjoner mengdetrening, som styrker stemmen og formidlingsevnen min.
Hvis man ikke er 100% tilstede og en usedvanlig god formidler i møtet med små mennesker, så kryper de sin vei, begynner å leke med andre ting, eller plager naboen. Det kan gå fra full oppmerksomhet mot “scenen” til totalt anarki på et minutt. Å spille for små barn er en formidlingsoppgave for viderekommende, og formidling i andre sammenhenger blir enkelt etter man har spilt tusen konserter for små barn. Det er mengdetrening.

Når jeg kommer tilbake til konsertene for voksne som skal inneha det ypperste nivået av kunstnerisk kvalitet jeg er i stand til å gi på det gitte tidspunkt, ligger mengdetreningen fra barnehagene i bunnen og gir en helt annen stødighet og formidlingsevne enn jeg ellers ville hatt. 1000 konserter for små barn har også utvidet vokalspekteret mitt.

Som forfatter skriver jeg godt nok til å formidle et innhold til deg som gjør at du bedre kan leve av dine talenter. Jeg er ikke en språk-kunstner. Det er ikke mitt kunstneriske kall. Jeg er vokalkunstner, men jeg skriver godt nok til at språket betjener funksjonen det skal ha; nemlig å gi deg muligheten til å leve av talentene og lidenskapen din.

Det ypperste, godt nok og fingerøvelser.
De fleste kunstnere jeg har møtt arbeider innenfor de samme type dynamikker, selv om de gjør det på helt andre felt. Noe arbeid er høyoktan og krever alt av kunstneren. Andre oppgaver gir inntjening og er hyggelig og fint, men ikke så krevende rent kunstnerisk. Annet igjen er rent teknisk arbeid.

Hvis jeg skal omdøpe A, B og C-konseptet, ville jeg nok brukt andre og ikke så ladede ord:  1) Det ypperste, 2) Godt nok, og 3) Fingerøvelser.

En forfatter kan skrive romaner som nr. 1, avisartikler og annet skriftlig arbeid som nr. 2, og språklig arbeid som redaktøroppgaver, språkvask eller korrekturlesing som nr. 3.
En komponist og musiker kan spille sin ypperste kunstneriske fremførelse av egne komposisjoner på scenen som nr. 1, spille i andres band som innleid musiker og bidra der man kan som nr. 2, og undervise på høyskoler og universitet som nr. 3.

Å skape en dynamikk mellom disse nivåene og vite når du skal gjøre hva, vil styrke deg som kunstner og kreativ gründer. Kvaliteten på arbeidet ditt blir bedre jo mer du jobber med det, og nivået ditt i alle tre kategorier vil heves. Hvis du kombinerer dette med å vite hvorfra du henter anerkjennelsen du trenger, og sørger for at den kommer fra kilder du selv har innflytelse på og kan kommunisere direkte med om ditt arbeid, er du langt på vei mot å bli en sterk og selvstendig kunstner.